På Innsida opplyses det at NTNU Planlegger 80 prosent fysisk undervisning i høst. Etter de mange nedstengningene de siste tre semestrene er det selvsagt supert å få muligheten til å kunne undervise på campus igjen, men burde ikke fokuset heller være på hvilke aktiviteter vi ønsker skal foregå når studentene møtes på campus, framfor å sette et kvantitativt mål for omfang på campusundervisning?
Korona-nedstengningen har hatt negativ innvirkning på studenters psykososiale helse (Solberg et al., 2021), og mye av dette kan trolig tilskrives bortfall av sosiale aktiviteter for studentene. Det å møtes fysisk på campus er en viktig arena for å etablere nettverk og relasjoner med andre, fysisk tilstedeværelse campus kan se altså ut til å bidra til mindre ensomhet. Mye av relasjonsbyggingen vil også foregå i faglig samhandling med andre.
Nedstengningen har også bidratt til massiv utprøving av nettbaserte undervisnings- og samhandlingsformer. Omtrent halvparten av studentene gir uttrykk for at den tradisjonelle forelesningen, sage-on-the-stage (King, 1993), kan erstattes av nettbaserte forelesninger (Solberg et al., 2021, s. 97).
Burde vi ikke da tatt en diskusjon om hvilke læringsaktiviteter som fremmer relasjonsbygging mellom studenter og dermed ideelt sett burde foregå på campus, framfor å ‘tenke på et tall’ som ikke tar hensyn til hensiktsmessighet når man først får mulighet til å treffes fysisk?