Det mest interessante er kanskje Lars Lundheim’s betraktninger rundt hva det er som har gjort det mulig å prøve ut nye læringsformer:
-
Ein kultur prega av dugnadsånd. Ingen av dei vitskaplege tilsette har individuelle “arbeidsplanar”. Me tek eit tak der det trengs, og hjelper kvarandre.
-
Ei instituttleiing som viser dei tilsette tillit, som erkjenner at kvalitet kostar og som ikkje sparer på læringsassistentar og naudsynt materiell sjølv om det av og til kan gje raude tal i rekneskapet.
-
Eit fakultet som trer støttande til med ressursar når det trengs.
-
Ein kultur som er meir oppteken av resultat og kvalitet enn formalitetar rundt organiseringa av arbeidet.
Kulturbegrepet blir ofte brukt, og noen gode debatter stopper i å diskutere hva man mener med kultur. For det kan man være enig om at man ikke har samme oppfatning av.
Jeg synes Lars Lundheim sine betraktninger til sammen gir en god inngang til hva denne kulturen er:
Det er VI (som i dugnad) som SAMMEN (også med ledelsen), er opptatt av at man ER BRA (ikke ser bra ut). Da blir min definisjon på kultur VI SAMMEN ER BRA. Kanskje pussig syntaks, men det er en begynnelse! 
Tar gjerne videreutvikling eller hard motstand her!
Image by Michal Jarmoluk from Pixabay