Først og fremst så vet jeg at det finnes utrolig mange dyktige undervisere som legger ‘sjela si’ i planlegging av undervisning, og jeg er så heldig å treffe mange gjennom arbeidet mitt. Samtidig vet jeg at det er stor variasjon i kvaliteten på den undervisningen man møter som student, noe som jeg selv fikk erfare når jeg nylig vendte tilbake til skolebenken for mer faglig utvikling. Spennet var stort, fra gode studentsentrerte og studentaktive undervisningsformer, til søvndyssende 45 minutters enveiskommunikasjon i dårlig ventilerte undervisningslokaler.
Er det riktig å ta beslutninger fordi studentene ‘ikke vet sitt eget beste’? Det tyder i så fall på at vi har en helt annet grunnleggende problemstilling. Man bør jo ikke se bort ifra at studentene faktisk ønsker å delta i undervisning på campus, forutsatt at undervisningen oppleves som verdifull og hensiktsmessig. Jeg skjønner godt om studentene ønsker andre formater dersom undervisningen i hovedsak består av bolker på 45 minutters forelesninger med mulighet for, (men kanskje ikke tilstrekkelig trygghet til) å innimellom kunne stille spørsmål til foreleser i plenum.
Jeg er takknemlig for at studentene ‘pusher på’, “Den kjenner best hvor skoen trykker den som har den på”. Det studentene ønsker handler jo i bunn og grunn om tilrettelegging for læring, og det er viktig at vi som er involvert i planlegging av undervisning klarer å tenke minimum tre tanker på en gang.
Hva tenker du?