Hva:
Speed dating oppsto i 1998 som en effektiv måte for potensielle romantiske partnere å møte hverandre på (Deyo & Deyo, 2003); metoden ble imidlertid valgt av utdanningsverdenen og tilpasset klasserommet i 2005 (Muurlink & Matas, 2011). I en pedagogisk setting består speed dating av en serie korte en-til-en interaksjoner mellom studenter (Murphy, 2005; Muurlink & Matas, 2011).
Hvordan:
• Studentene får et tema eller spørsmål å diskutere.
• Studentene forblir vanligvis i parene sine i ca. 3-5 minutter før instruktøren, som må holde tid, varsler dem om å gå videre til neste partner.
• Når studentene roterer til sine nye partnere, tilbakestilles tidtakeren og studentene diskuterer igjen tema eller spørsmålet sitt, denne gangen med en ny diskusjonspartner.
• Økten fortsetter på denne måten, og hver student får dermed muligheten til å samhandle med flere andre studenter i en serie korte en-til-en diskusjoner (Murphy, 2005).
Hvorfor:
Det teoretiske grunnlaget for denne metoden kan spores til Vygotskys Zone of Proximal Development, der hver student kan gjøre mer ved hjelp av noen andre enn han kan gjøre på egen hånd (Vygotsky, 1978), og Freires konsept om dialogisk læring, ettersom det strukturerte formatet til økten legger vekt på utveksling av gyldig informasjon og mindre vekt på maktforskjeller mellom studenter (Freire, 1970). Avhengig av målene for økten, kan instruktøren forberede noen få brede spørsmål som studentene kan diskutere (Murphy, 2005).
En mulig forberedende aktivitet før økten er å gi studentene tid til å skrive om temaet for å organisere ideene sine før de begynner å snakke med medstudenter (Murphy, 2005). Under hver «date» kan studentene få lov til å snakke fritt om et emne (Larson & Tsitsos, 2013). I andre varianter kan studentene bli bedt om å ta stilling til et tema, eller de kan bli bedt om å inkludere poeng fra andre studenter i deres posisjon etter hvert som økten går (Murphy, 2005).
På slutten av selve speed dating-økten kan studentene bli bedt om å skrive, enten for å reflektere over den sosiale dynamikken i økten eller for å konsolidere innholdskunnskapen deres (Larson & Tsitsos, 2013; Murphy, 2005). I stedet for å la studentene skrive et formelt essay, ber noen instruktører dem skrive feltnotater umiddelbart etter økten (Larson & Tsitsos, 2013).
Alternativt kan instruktøren holde en helklassediskusjon for å debriefe hendelsen (Larson & Tsitsos, 2013). Speed dating-økter er en form for aktiv læring, som er assosiert med høyere nivåer av studentengasjement. Studentene trenger kun å snakke med én annen student om gangen og lar introverte studenter delta uten frykt for å bli observert av hele gruppen (Murphy, 2005; Muurlink & Matas, 2011).
Les mer: Speed Dating | ablconnect (Harvard, Derek Bok Center for Teaching and Learning)
What:
Speed dating originated in 1998 as an efficient way for prospective romantic partners to meet each other (Deyo & Deyo, 2003); however, the method was co-opted by the educational world and adapted for the classroom in 2005 (Muurlink & Matas, 2011). In an educational setting, speed dating consists of a series of brief one-on-one interactions between students (Murphy, 2005; Muurlink & Matas, 2011).
How:
• Students are given a topic or question to discuss.
• Students typically remain in their partner-groups for about 3-5 minutes before the instructor, who must keep time, notifies them to move on to their next partner.
• Once students rotate to their new partners, the timer is reset and students again discuss their topic or question, this time with a new discussion partner.
• The session proceeds in this manner, with each student thus getting the opportunity to interact with multiple other students in a series of brief one-on-one discussions (Murphy, 2005).
Why:
The theoretical underpinnings of this method can be traced to Vygotsky’s Zone of Proximal Development, whereby each student can do more with the help of someone else than he can do on his own (Vygotsky, 1978), and Freire’s concept of dialogic learning, as the structured format of the session emphasizes the exchange of valid information and deemphasizes power differentials between students (Freire, 1970). Depending on the goals of the session, the instructor may prepare just a few broad questions for students to discuss (Murphy, 2005).
A possible pre-session preparatory activity is to provide students with time to write on the topic to organize their ideas before they begin to converse with their peers (Murphy, 2005). During each “date”, students may be allowed to simply talk freely about a topic (Larson & Tsitsos, 2013). In other variations, students may be required to take a stand on a topic, or they may be asked to incorporate points made by other students into their position as the session goes along (Murphy, 2005).
At the end of the speed dating session itself, students may be asked to write, either to reflect on the social dynamics of the session or to consolidate their content knowledge (Larson & Tsitsos, 2013; Murphy, 2005). Rather than have students write a formal essay, some instructors ask them to write field notes immediately following the session (Larson & Tsitsos, 2013).
Alternatively, the instructor could hold a whole-class discussion to debrief the event (Larson & Tsitsos, 2013). Speed dating sessions are a form of active learning, which is associated with higher levels of student engagement. Students need only talk to one other student at a time and allows introverted students to participate without fear of being observed by the whole group (Murphy, 2005; Muurlink & Matas, 2011).
Read more: Speed Dating | ablconnect (Harvard, Derek Bok Center for Teaching and Learning)